«Muslimsk far dømt for vold og trakassering av mindreårig datter»
Avisen Finnmarken, som har disse titlene i dag fredag 31. oktober 2014 over et rettsreferat – burde ha fått en ytringsfrihetspris – fordi avisen dermed avdekker et forhold som norsk presse vanligvis holder skjult – nemlig at det er muslimer som i stor grad står bak voldsforbrytelser, vinningsforbrytelser og andre lovbrudd. I særlig grad gjelder dette overgrep mot kvinner. Ikke bare i media, men også myndighetene har bevisst ført folk bak lyset – vi skal ikke få vite når det er muslimer som står bak overgrepene. Opplysning her ville ha overbevist det norske folk om at islam og muslimer har erklært krig mot de norske og vestlige grunnverdier – en krig som vi må verne oss mot dersom vi skal overleve som folk og som samfunn.
Nettopp denne typen forbrytelser som Finnmarken skriver om er utbredt i islamske miljøer. Fedre, brødre onkler og andre mannlige «voktere» sørger for å holde ungjentene i fengsel. En muslimsk tenåringsjente som kommer hjem og forteller at hun er blitt forelsket i «feil gutt», setter seg selv i livsfare. I visse muslimske miljøer hvor den unge kvinnen ikke lenger er «ren» – har mistet enhver verdi. Drapstrusler, vold og frihetsberøvelser hører hverdagen til. Våre myndigheter vet at dette skjer - samfunnseliten vet at familieterroren får utfolde seg fritt i det private islamske rom – uten at noe blir gjort.
Statsminister Erna Solberg sier at vi kan ikke bare sitte og se på lidelsene IS påfører menneskene i Irak. Hun tar grep og sender en kontingent på 180 soldater og offiserer for å «hjelpe», men her hjemme foreslår hun opprettelse av shariaråd som tilfører muslimske menn enda større makt over de underkuete muslimske kvinnene.
Statistikken forteller at «to av tre av dem som bodde på krisesenter i fjor hadde innvandrerbakgrunn». Innvandrerbakgrunn? Er det «innvandrere» fra Nederland og Tyskland? Nei, de har i det alt vesentlige muslimsk bakgrunn – og det må skjules. Det tillates ikke at man «stigmatiserer muslimer som gruppe » i en negativ sammenheng. Dermed kan forbryterne uanfektet fortsette sin virksomhet.
Hadde vi fått sannheten fram – sannheten om ufrihetens fengsel og voldssituasjonen som muslimske kvinner lever under i «det frie Norge» – hadde det gått en sjokkbølge over landet, Vi vet ikke moe særlig om dette og myndighetene har bestemt at vi skal heller ikke vite.
Må vi finne oss i at intet blir gjort?
Arne Tumyr