Er spørsmålet om ”ytringsfrihet” i bunn og grunn en dhimmi problemstilling?
Regissøren Theo van Gogh som laget filmen ”Submission”, sammen med den somalisk-fødte Ayan Hirsi Ali, ble drept av muslimen Mohammed Bouyeri i Amsterdam den 2. November 2004. Dette satte i gang en debatt om ytringsfrihet og om hvor grensene går for å såre islamske følelser i Europa. Selv de politisk korrekte journalistene måtte reagere.
Ytringsfriheten til doms i Nederland
I disse dager foregår det en politisk rettssak i Nederland som savner sidestykke i vesteuropeisk etterkrigshistorie. Den høyt profilerte politikeren Geert Wilders, som er leder av et av Nederlands største politiske partier, Frihetspartiet, er på bakgrunn filmproduksjonen Fitna og uttalelser om islam tiltalt for blant annet å ”ha fornærmet muslimene”. Wilders risikerer fengsel og bot dersom retten finner ham skyldig etter tiltale. Vesteuropeiske nyhetsbyråer har vært påfallende lavmælte i sin omtale av saken, til tross for at denne med rette bør kunne kalles en av de mest betydningsfulle, politiske rettssaker som i det hele tatt har forekommet i et vesteuropeisk land. Uansett hva utfallet av rettssaken blir, så vil det sette presedens i den nederlandske, offentlige opinion for hva begrepet ytringsfrihet omfatter. Under følger oversatt transkripsjon av Wilders åpningstale til retten 20. januar 2010:
Herr formann, rettens medlemmer, jeg vil bare bruke noen minutter av min talerett.
Jeg vil begynne med å si at av alle våre oppnåelser, er friheten den mest dyrebare og den mest sårbare. Det er hva mennesker har viet sine liv til, og hva mennesker har gitt sine liv for. Vår frihet i dette landet er frukten av århundrers streben. Det er resultatet av en historie som ikke har like og som har brakt oss dit vi er i dag.
Vi må ha flere Muhammed-tegninger!
De fundamentalistiske muslimene som forsøker å skremme også den vestlige verden til å underkaste seg islams absurde lover tvinger oss alle til å komme på banen.
Å underkaste seg deres vilje blir som å alltid betale ut det kidnappere krever av løsepenger eller gi etter for det gisseltagere krever. Islamsk terror er kommet for å bli, det må vi leve med for alltid. Fundamentalistene hater vår måte å leve på og har tatt lærdom fra Muhammed om hvordan man tvinger vanskelige fiender i kne. Asymmetrisk krigføring kan ikke bekjempes med demokratiske virkemidler i den skala vi nå ser.
Politiet frykter journalistene!
SIANs erfaring er at det politiledelsen i Oslo frykter mest av alt er å bli utsatt for massiv kritikk av journalistene i presse, radio og TV. En kanonade fra en samlet medieindustri vil ikke Killengreen og Storberget vite av. En slik kritikk ville ha kommet dersom politikonstabler på Egertorget i sommer – for å verne lovlig ytringsfrihet og møtevirksomhet – hadde løftet politibatongene mot de fremadstormende muslimske ungdomshordene, SOS Rasisme og deres medløpere.
Hadde politiet stoppet med makt urostifterne under SIANs arrangementer i Oslo i sommer, ville avisene hatt krigsoverskrifter om politivold. Politiinspektør Johan Fredriksen i operasjonsavdelingen hadde fått på pukkelen av Ingelin Killengreen i Politidirektoratet, som hadde følt situasjonen mildt sagt ukomfortabel. På TV hadde justisministeren stått fram og sagt: Politivold skal vi ha oss frabedt her i landet.
SOS Rasisme farlig for demokratiet
Det er mer dekkende å kalle SOS Rasisme for SOS Fascisme. Under standen på Egertorget 22. mai hindret disse antidemokratiske kreftene å la SIAN få komme til orde. En av deres meningsfeller, stortingskandidat Abid Q. Raja, var så opprørt at han karakteriserte disse pøblene som ”dritten på Egertorget”. SOS Rasisme skriver i en løpeseddel at ”folk flest godtar ikke at noen av oss blir hetset og trakassert”.