Om fanatisme og det stilltiende flertall
Totalitære ideologier har lyktes i å ta makten over hele nasjoner – drevet frem av et fåtall fanatiske tilhengere. Slik fanatismen var drivkraften i nazismen forut for og under den andre verdenskrig, er fanatismen drivkraften i dagens islam. Historien har vist at det fredelige flertallet gjør seg uviktig ved sitt stilltiende når ideologiske konflikter oppstår.
En mann, hvis familie tilhørte det tyske aristokratiet forut for 2. verdenskrig, var innehaver av flere større industribedrifter og eiendommer i førkrigstidens Tyskland.
Hans svar på spørsmålene om hvor mange alminnelige tyskere som var oppriktige nazister – og hvilke forhold som beredte grunnen for nazistenes overtagelse – kan tjene som en ledetråd for vår holdning i forhold til fanatisme i enhver avskygning.
Islamister må utelukkes fra det politiske liv
Nazister og islamister (les: muslimer) har intet å gjøre i politiske fora – verken i kommunestyrene eller på Stortinget. Likevel får ”minoritetspolitikere” tillitsverv i de politiske partiene – uten at partimedlemmene bryr seg om hva de står for. Det sjokkerende er at ”gode muslimer” har en grunnholdning og en Allah-overordnet ideologi – som er hinsides den politiske moral man finner i ethvert norsk demokratisk parti.
Partipolitiske ledere bør stille muslimske medlemmer som vil engasjere seg politisk bl. a. følgende spørsmål: