Dagens muslimske demonstrasjon mot ytringsfriheten startet med en militær samling på Universitetsplassen.

I 1939/40 strømmet det på med alarmerende meldinger til Arbeiderpartiets regjering – det var fare på ferde for land og folk. Norge kunne bli okkupert. Regjeringen foretok seg intet. Etter krigen ble utenriksminister Halvdan Koht spurt hvorfor han ikke tok advarslene ad notam – Koht svarte: ”Det må ha vore noko som klikka i hovudet mitt!”. Det er fare for at Jens Stoltenberg, når han blir en gammel mann, må si noe tilsvarende. Situasjonen er nemlig den at islam med islamister og den tilhørende fremadstormende krigsreligionen, med al-Qaida og islamiseringens uhyggelige sprengkraft – truer vår fred og frihet. Hele vårt samfunn er under islamsk press – uten at noe gjøres. Tvert imot fortsetter bare utviklingen – mot en uunngåelig katastrofe for land og folk.

En nazist som fremmer nazisme vil ikke bli valgt som stortingsrepresentant, heller ikke en kommunist som fremmer kommunisme, men islamisten Akhtar Chaudhry, som står for islamisme, har ikke bare kommet inn i nasjonalforsamlingen – han ble også valgt inn i Stortingets presidentskap som fjerde visepresident. Litt surt var det nok at han fikk 13 blanke stemmer, en liten negativ markering som ikke rammet de andre presidentkandidatene. Chaudhry, som helt og fullt har underkastet seg Koranen og profeten, har som troende muslim sin egen religiøse og politiske agenda – forkledd som norsk SV-politiker. Stortingsflertallet har ved dette visepresidentvalget åpnet for ”ummah” – det muslimske verdensfellesskap. Etter hvert blir det på Stortinget flere, mange flere muslimer i dette ”fellesskapet” – som opp mot århundreskiftet vil ha flertall i nasjonalforsamlingen – dersom ikke politikken legges om.

Muslimer hater Vesten. Islamske politikere innser at den vestlige sivilisasjon på alle områder er overlegen deres tilbakestående samfunn, som fullstendig underkues av de muslimske lederes despoti. Islam har intet å tilføre Vesten av kultur, vitenskap, filosofi og humaniora. Heller ikke har islam et humant etisk/politisk verdigrunnlag. Islamistene hater folkestyret – fordi det ultimate demokrati påfører islam den totale undergang. Imamene aksepterer ikke en eneste reform, for de vet at én reform vil kreve flere. Dermed vil man være i ferd med å snekre islams likkiste. I stedet drømmer islamistene om den dag da de kan tilby vestlige politikere fred – alternativt atombomben – dersom ikke ”de vantro” underkaster seg ”den eneste sanne religion”.