Dessverre gikk hun mer forsiktig ut foran stortingsvalget i fjor, enda de to forutgående valgkampene viser at nettopp med en klar front mot islam – får FrP flere velgere. Ved stortingsvalget i fjor hadde partiet ingen stigende kurve i sine anklager mot de rødgrønnes innvandrings- og asylpolitikk. Anklager mot islam – som ”en radikal ideologi” – var fraværende. Nedtoningen av kritikken mot innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken, var dessverre til å ta og føle på.

Legger dagens politikere grunnlaget for en fremtidig borgerkrig mot islam – der kampen står om demokrati eller barbari?

Landets valgordning er tuftet på partipolitiske vurderinger der Arbeiderpartiet har hatt føringen. Partiets politikere har ivret for at de største partiene må ha et ”styringstillegg” – dette for å hindre oppsplitting i en rekke småpartier med det resultat at man kan få problemer med å få en styringsdyktig regjering.

Svaret er at det ikke finnes noen enkle løsninger. I oppgangstider svelger velgerne kameler for å sikre fortsatt børsoppgang og kjøpekraft. Arbeidsfolk konkurrerer ikke om jobbene. De færreste tenker på islam som en totalitær trussel. Og skulle noen protestere, så vrir media folks oppmerksomhet i en annen retning – selvsagt. Det handler jo om å skape kulturelt hegemoni for den rådende ideologien. Dette er villet politikk, som Bjarne Håkon Hansen engang uttalte.

Tumyr sier til SIANs nettavis: Etter at de partiene som SIANs medlemmer trolig har stemt på ikke oppnådde å komme i regjeringsposisjon, kan man bli både motløs og desillusjonert. Likevel kan ikke vi som jobber mot islam og som bekjemer islamiseringen gi opp – tvert imot må vi fortsette vår kamp og vårt opplysningsarbeid som aldri før. Det går flere tog.

Imidlertid må det sies at FrP nok pekte på noen av faresignalene, men bare under ¼ av velgerne tok innover seg de mottiltak partiet ville iverksette. Det kan derfor ikke være tvil om at det er folket selv som ikke i tilstrekkelig grad vektlegger farene knyttet til islam som politisk bevegelse. Trolig vil islamistene i enda større grad krever særordninger basert på islam som religion – muligens vil folket da si at nok er nok. Dette kan bety at omkampen i 2013 får et helt annet utfall.

Politikerne rørte ikke den tikkende bomben under valgkampen – som er trusselen fra islam, innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken, samt kostnadene ved denne politikken – som ifølge Human Rights Service i år kan komme opp i 25 milliarder kroner. Riktignok snakket politikerne helt overfladisk om noen av disse problemene, men ingen, ikke en gang Siv Jensen, våget å fortelle om den reelle situasjonen. Hva den ukontrollerte innvandringen koster samfunnet skal velgerne ikke få vite noe om.

Heller ikke i denne valgkampen våger politikerne å ta et oppgjør med islam. Ikke bare går de rundt den varme grøten – politikerne vil ikke se den – de vil ikke høre om trusselen. Våre ledere snakker villig vekk om ”de kristne verdier” – ingen vil røre ved de ”verdiene” islam representerer. Muslimene gjør da også sitt beste for å hindre islamkritikk. Trollet tåler ikke lys.