Vi kan ikke fire på religionsfriheten, hevdet likestillings- og diskrimineringsombud, Beate Gangås, i Aftenposten 7. desember 2009. Hun skrev at jevnlig fikk ombudet henvendelser fra personer (les muslimer) som opplevde hindringer for sin religionsutøvelse i arbeidslivet og i skolen. Et betimelig spørsmål er: Skal muslimene få boltre seg fritt med Allah, Koranen, sharia og profeten under dekke av det vestlige honnørordet ”religionsfrihet”? Da vil det i tilfelle være fritt fram for halalslakting (les dyremishandling) – og muslimfar kan med Allahs velsignelse pryle kjerringa hvis hun er obstanasig.

– Muhammed-tegningen i Dagbladet var ren sjikane. Man må ytre seg i former som ikke virker unødig sårende, sa Kåre Willoch til NRK. Flere andre uttaler seg i samme retning – bl. a. redaktøren i Vårt Land – som advarer mot å ”krenke religiøse miljøer”. Det lyder lite troverdig når disse menneskene bedyrer at de er for ytringsfrihet, når de samtidig fjerner selve gullklumpen innen ytringsfriheten – nemlig retten til å le av politikere og deres budskap. Muhammed var riktig nok en religionsstifter, men han var først og fremst en maktpolitiker, ransmann, rasist og massemorder. Politikere og deres tilhengere må tåle tegninger som kan virke både sviende og sårende. Ingen går i demonstrasjonstog fordi man ikke liker en bitende avistegning. Men muslimene kan gjøre det – ikke fordi de er krenket – men fordi de vil ha mer politisk makt! Derfor så man da også at de mange slagordene på demonstrasjonsplakatene i opptogene fredag og lørdag, uten unntak var av politisk karakter.

Stakkarslige norske redaktører vil ikke trykke ”grisetegningen” Dagbladet har offentliggjort. Begrunnelsene varierer – noen vil ikke ”provosere, krenke eller håne” muslimenes tro – andre ser det i en større samfunnsmessig sammenheng – der tegningen har en sprengkraft som kan føre til opptøyer og voldshandlinger som kommer ut av kontroll.

Det kan knapt nok vises til ett eneste demokratisk land med innvandring av muslimer – hvor det ikke har endt opp med splittelse og krig. Over alt går mønsteret igjen. Så lenge muslimene er få innordner de seg – dermed utgjør de ingen problemer for samfunnet. Jo større flokken blir desto mer særbehandling kreves. Det ene demokratiske samfunnet etter det andre underkaster seg ofte muslimenes forlangende. De fleste politikere kvier seg for å sette foten ned overfor muslimenes krav. Muslimene gjør det klart: Enten imøtekommes våre krav, som er rettmessige i henhold til vår religion, eller det blir krig. Dermed oppstår ufred. Denne situasjonen har nå også kommet til Norge.

SIANs nettavis har en bred omtale av debattmøtet 28. januar der temaet var: ”Er islam en trussel mot norsk kultur?” Avisen Vårt Land arrangerte møtet. Vår nettavis var interessert i å kjøpe fotografiet Vårt Land hadde tatt der paneldeltagerne var avbildet. Redaktøren henviste oss til journalisten som hadde tatt bildet. Det var tydeligvis hans ”åndsverk” som han dermed ifølge åndsverkloven hadde full råderett over. Nei, journalisten ville ha seg frabedt at hans bilde skulle brukes av SIAN, som ifølge journalisten er en kontroversiell organisasjon. Det var åpenbart at hadde det vært snakk om en publikasjon eller organisasjon som var på linje med hans egne politiske/religiøse oppfatninger, hadde bruk av bildet ikke vært noe problem.

Etter norsk lov er det forbudt å bære hijab, niqab og burka dersom ”Lov om forbud mot å bære uniform m.v.” fra 1937 legges til grunn. Det heter nemlig i denne loven at ”Det er forbudt å bære (…) armbind eller annet dermed likestillet, iøynefallende tegn som utpeker bæreren som tilhenger av en politisk organisasjon eller meningsretning.” En hijab eller annen muslimtildekning er i aller høyeste grad et ”iøynefallende tegn” – samtidig som det er åpenbart at islam er en ”meningsretning”.

I 1939/40 strømmet det på med alarmerende meldinger til Arbeiderpartiets regjering – det var fare på ferde for land og folk. Norge kunne bli okkupert. Regjeringen foretok seg intet. Etter krigen ble utenriksminister Halvdan Koht spurt hvorfor han ikke tok advarslene ad notam – Koht svarte: ”Det må ha vore noko som klikka i hovudet mitt!”. Det er fare for at Jens Stoltenberg, når han blir en gammel mann, må si noe tilsvarende. Situasjonen er nemlig den at islam med islamister og den tilhørende fremadstormende krigsreligionen, med al-Qaida og islamiseringens uhyggelige sprengkraft – truer vår fred og frihet. Hele vårt samfunn er under islamsk press – uten at noe gjøres. Tvert imot fortsetter bare utviklingen – mot en uunngåelig katastrofe for land og folk.

Muslimer hater Vesten. Islamske politikere innser at den vestlige sivilisasjon på alle områder er overlegen deres tilbakestående samfunn, som fullstendig underkues av de muslimske lederes despoti. Islam har intet å tilføre Vesten av kultur, vitenskap, filosofi og humaniora. Heller ikke har islam et humant etisk/politisk verdigrunnlag. Islamistene hater folkestyret – fordi det ultimate demokrati påfører islam den totale undergang. Imamene aksepterer ikke en eneste reform, for de vet at én reform vil kreve flere. Dermed vil man være i ferd med å snekre islams likkiste. I stedet drømmer islamistene om den dag da de kan tilby vestlige politikere fred – alternativt atombomben – dersom ikke ”de vantro” underkaster seg ”den eneste sanne religion”.

Toneangivende medier i USA gir uttrykk for, ifølge Dagens Nyheter, at folkeavstemningen i Sveits med påfølgende minaretforbud er uttrykk for intoleranse av en type som ikke finnes i USA. I Sveits er ca. 6 prosent av befolkningen muslimer. New York Times skriver at land med en betydelig større andel muslimer, bør vurdere hva som kan motvirke den trend man har sett i Sveits. Også en jødisk gruppe i USA, American Jewish Committee, fordømmer resultatet av folkeavstemningen. Vi står overfor et angrep på grunnleggende verdier og mangler respekt for religionsfriheten, sa David Harrid, som er talsperson for AJC.

Totalitære ideologier har lyktes i å ta makten over hele nasjoner – drevet frem av et fåtall fanatiske tilhengere. Slik fanatismen var drivkraften i nazismen forut for og under den andre verdenskrig, er fanatismen drivkraften i dagens islam. Historien har vist at det fredelige flertallet gjør seg uviktig ved sitt stilltiende når ideologiske konflikter oppstår.