En grunnleggende feilvurdering av islam
Per-Willy Amundsen i FrP vil behandle ”alle religioner likt”. Det er vel og bra – dersom vi har å gjøre med humane og fredelige religioner som står for en gudstro og en religionsutøvelse som ikke er på kollisjonskurs med det sekulære samfunn. Men Amundsen, og hele det politiske miljø med ham, gjør seg skyldig i en grunnleggende feilvurdering når islam vurderes som en religion. Islam omfatter et politisk system som bygger på terror og vold, ensretting og undertrykkelse. Bare siden 11. september 2001 er det utført 14.000 terrorhandlinger som muslimer står bak. Siste melding kommer fra Irland – sju muslimer er pågrepet etter at politiet har avslørt deres mordplaner mot den svenske Muhammed-tegneren Lars Wilks.
Enten det dreier seg om forfølgelse, mord og hemningsløse voldsorgier i de muslimske land når ”profeten blir krenket”, eller det dreier seg om 700 påsatte branner i København, eller at Karl Johan ser ut som en krigssone – så går det samme igjen: V i får en forsmak på det primitive islamske barbari.
Siv Jensen: En radikal ideologi som er mot våre verdier!
På landsstyremøtet i FrP lørdag sa partiets leder, Siv Jensen: En radikal ideologi som er mot våre verdier. Det var islam hun mente, uten at hun direkte sa det. Bakgrunnen var utspillet til 24-åringen, Mohyeldeen Mohammad, som under muslimdemonstrasjonen 12. februar advarte mot et 11. september eller en ny 7. juli i Norge. Videre hans uttalelse om steining av homofile. Siv Jensen sa i sin tale til landsstyret: Dette er toppen av isfjellet. Vi har å gjøre med en ideologi som er mot våre verdier.
Dessverre gikk hun mer forsiktig ut foran stortingsvalget i fjor, enda de to forutgående valgkampene viser at nettopp med en klar front mot islam – får FrP flere velgere. Ved stortingsvalget i fjor hadde partiet ingen stigende kurve i sine anklager mot de rødgrønnes innvandrings- og asylpolitikk. Anklager mot islam – som ”en radikal ideologi” – var fraværende. Nedtoningen av kritikken mot innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken, var dessverre til å ta og føle på.
Muslimer har foreløpig tatt bare Grønland!
Mandag 18. januar 2010 kommer politiske og religiøse ledere sammen til et ”dialogmøte” om islam på Grønland. Det snakkes ikke lenger om ”ja til det fargerike fellesskap”, nå lyder angstropet: Hvordan kan Oslos befolkning motvirke den negative utvikling i denne bydelen? Svaret er naturligvis at Oslos befolkning har ingen mulighet til å gjøre noe som helst med denne situasjonen. Politikerne har sviktet over en 30-års periode – og i dag er Grønland en islamsk bydel. Her mangler bare en moské med minareter og bønnerop, muslimske skoler, et universitet der imamer utdannes – og foreløpig mangler Grønlandistan et formelt islamsk byråd.
De som hadde muligheten til å stoppe denne utviklingen, var politikerne, som imidlertid helt og fullt har mistet kontrollen. Ca. 200.000 muslimer har vi nå i landet. Møtet mandag vil ikke endre på noe som helst. Her blir det etter alt å dømme velkjente anklager fra muslimsk hold: Norske myndigheter må ta ansvaret for at integreringen har vært mislykket. Det norske folk har, særlig i den siste tiden, vist en diskriminerende holdning overfor muslimer.
Folkeflertallet ville ha en ny regjering – og en annen innvandringspolitikk:
Valget ble intet mindre enn en skandale!
Endelig er sannheten kommet for en dag – og dermed skandalen. Det endelige tallet ved årets stortingsvalg viser at det var 49.070 flere velgere som stemte på de borgerlige partiene enn på de rødgrønne. Folkets dom er altså ikke kommet til uttrykk i ved regjeringsskifte – som ville ha vært det eneste rimelige med dette valgresultatet. Grunnen er at Stortinget har gått inn for en valgordning som legitimerer denne urett.
Landets valgordning er tuftet på partipolitiske vurderinger der Arbeiderpartiet har hatt føringen. Partiets politikere har ivret for at de største partiene må ha et ”styringstillegg” – dette for å hindre oppsplitting i en rekke småpartier med det resultat at man kan få problemer med å få en styringsdyktig regjering.
Det ble ingen forandring!
Det var eldreomsorg, pasienter i sykehuskø, skoler og nye veier – i det hele tatt de mer prosaiske politiske oppgavene som preget valgkampen – islamtrusselen var fraværende i debatten. Politikerne stakk under stol den fare islamiseringen av vårt samfunn representerer. Dermed fikk vi et valgresultat som indikerer at det norske folk ikke anser islam for å være en alvorlig trussel for rikets sikkerhet. I 1936 fikk vi et valgresultat der politikerne hadde overbevist seg selv og folket om at faren for at Norge skulle komme i krig var lik null. Fire år senere fikk de noe annet å vite.
Imidlertid må det sies at FrP nok pekte på noen av faresignalene, men bare under ¼ av velgerne tok innover seg de mottiltak partiet ville iverksette. Det kan derfor ikke være tvil om at det er folket selv som ikke i tilstrekkelig grad vektlegger farene knyttet til islam som politisk bevegelse. Trolig vil islamistene i enda større grad krever særordninger basert på islam som religion – muligens vil folket da si at nok er nok. Dette kan bety at omkampen i 2013 får et helt annet utfall.
Politikerne rørte ikke den tikkende bomben
Politikerne rørte ikke den tikkende bomben under valgkampen – som er trusselen fra islam, innvandrings-, asyl- og integreringspolitikken, samt kostnadene ved denne politikken – som ifølge Human Rights Service i år kan komme opp i 25 milliarder kroner. Riktignok snakket politikerne helt overfladisk om noen av disse problemene, men ingen, ikke en gang Siv Jensen, våget å fortelle om den reelle situasjonen. Hva den ukontrollerte innvandringen koster samfunnet skal velgerne ikke få vite noe om.