Norge tapte mot islamistene i lagmannsretten

Svart dag for Norge, opptur for Allahs okkupasjonsstyrker

Shariaapologeter underkaster seg ondskapens ideologi

Norge tapte mot islamistene i lagmannsretten

 

Det offentlige Norges innsats for avskaffing av egen sivilisasjon nådde et nytt lavmål da Merete Hodne i går ble dømt av Gulating Lagmannsrett.

 

Apologaktor Asbjørn Eritsland sa før rettssaken startet at islamismespørsmålet er «litt på siden av saken, så lenge hijab blir oppfattet som et religiøst plagg av folk flest».  Hvem «folk flest» er, hvilken kompetanse de har, og om de faktisk deler aktors politiske holdning, er nok ikke så opplagt som han vil ha det til. Islamismespørsmålet – og Hodnes oppfatning av dette - er i realiteten sakens mest avgjørende spørsmål, en ren partykiller for alle islamismeforkjemperne i rettsalen, dersom dommerne hadde latt jus og sannhet seire over politisk korrekthet.

Dommer Jon Atle Njøsen ønsket ikke at saken skulle bli godt belyst. Han mislikte at Hodne hadde notater i retten. Allerede under de innledende rettsforhandlingene ser man altså at den dømmende makt er i Allahs hule hånd.

Forsvarer pekte på at shariauniformen er et symbol på den politiske islam, og at dette ikke kan omfattes av begrepet religion. Religionsbegrepet står sentralt. Vil det faktum at islamisme er politikk, kunne frata islamistene den beskyttelsen de har tilsneket seg ved å påberope seg den samme  religionsfriheten som religiøse ikkemuslimer ikke tillates å nyte i islamske land?

Når det gjelder provokasjonselementet, så er jo dette bare ett av de mange verktøyene som de onde islamistene benytter i islams kamp mot menneskeheten. Jeg minner om burkiniprovokasjonen i Nice, der islamistdama uten å ha blitt bedt om det av de bøteleggende polititjenestemenn, selv velger å ta av seg burkinien for å skape «fake news». Den medsammensvorne fotograf foreviger scenen med telelinse.  Vår hjemlige islamistblekke Dagbladet var blant dem som fremsatte løgnen om at dama var tvunget til å kle av seg shariaplagget. Dagbladet stusset aldri over hvorfor dama hadde full habbit under badedrakta. Hvem er det som bader med badebukse utenpå olabuksa?

Muhammedanisme?

Hodne sier i dag på Facebook; «Lagmannsretten forstod ikke viktigheten av å skille Muhammedanisme ( praktisering av Koranen), Hadith ( Muhammeds liv og lære) og Sharialovene og Islam. Når jeg sa Muhammedanisme tenkte Lagmannsretten automatisk Islam ( Gudstro, religion) Lagmannsretten hadde rett og slett ikke kompetanse nok til å vurdere det som faktisk er riktig her. Muhammedanisme er politikk satt i system. Islam er en Gudstro om en ikke sier Islamisme/ Muhammedanisme. Å påstå at jeg sier Muhammedanisme men mener Islam er en fornærmelse mot meg. Det er noe som heter på godt norsk: VIL IKKE FORSTÅ! Hva tror dere da agendaen er ?!»

Etter undertegnedes syn var det en taktisk feil å blande inn begrepet muhammedanisme i denne rettsprosessen. Muhammedaner er et ord som i århundrer ble brukt om det vi i dag kaller muslim. Ordet «muslim» var i ekstremt liten utstrekning benyttet fra midt på 1800-tallet, inntil bruken av ordet skjøt fart parallellt med gjenoppvåkningen av islamismen etter WWI. Etter 68-generasjonens kupping av akademia – med tilhørende hjernevask av de oppvoksende slekter -  er det svært få mennesker i dag som forstår hva muhammedaner er for noe. Alt folk vet er det de er blitt fortalt; At ordet er stygt å bruke fordi muslimene blir lei seg av det. En eventuell kamp for innføring av muhammedanismebegrepet som beskrivelse på islam eller på islamisme, burde vært ført helt adskilt fra denne rettsprosessen.  At det godt kan argumenteres for at «muhammedanisme» er et logisk navn på den politiske delen av islam er i denne rettssaken helt irrelevant, og det er kontraproduktivt. Muhammedanisme er det ordet som historisk ble brukt på islam. Når legfolk hører om muhammedanisme får de assosiasjoner til islam, ikke islamisme.  

Dommere oppfatter seg selv som opphøyde personligheter. De finner seg sjelden i å bli tilrettevist av legfolk. De blir fornærmet og vonde å ha med å gjøre. Man gir derfor seg selv en unødvendig byrde ved å påta seg å innføre et nytt begrep i det norske språk, samtidig som en skal forsvare et anført lovbrudd der nettopp islamismens karakter versus åndelig islam er hovedpoenget. Det er i denne konteksten det etter mitt syn blir uheldig å blande inn den for allmenheten helt nye definisjonen av muhammedanismebegrepet.

Domspremissene

«Lagmannsretten finner for sin del at det er tilstrekkelig å konstatere at bæring av plagget tilkjennegir at vedkommende er en muslim, og som sådan må det uansett annen symbolverdi, også anses som et religiøst symbol. Fellesnevner for alle kvinner som bærer hijab er at de er muslimer».  

Her bommer lagmannsretten så grovt at det bør åpne for høyesterettsbehandling, eller hvis mulig oppheving med henvisning til ny realitetsbehandling i lagmannsretten. Rettens resonnement er i beste fall en grov tankefeil - feil faktaanvendelse som har fått avgjørende påvirkning på dommens slutning.

Det retten faktisk sier her, er logisk sett i samme gate som at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer». Dommen sier jo faktisk at «ikke alle muslimer er islamister, men alle islamister er muslimer». Deretter bruker retten muslimparaplyen til å beskytte islamisten mot det som de facto er en helt lovlig politisk diskriminering. Førstnevnte anførsel møter normalt massiv fordømmelse fra «gode» mennesker. Sistnevnte anførsel er brukt av lagmannsretten for å fremme islams sak i dens kamp for shariatilpasning av norsk lovverk med dertil hørende undertrykkelse av det norske folk, her representert ved Hodne.

Lagmannsrettens akrobatikk her er nødvendig for å skape den påkrevde (feil)kobling mellom fakta, gjerningsbeskrivelse og lovverk. En slik forbindelse kunne ikke retten klart å skape, uten å radbrekke virkeligheten, slik ovenstående sitat er et bevis på.

Shariauniformen tilkjennegir ikke først og fremst at bæreren er en muslim. Bayans plagg tilkjennegir at hun er en islamist, og at hun derfor naturlig nok også er muslim. Men det er islamismemarkøren som får Hodne til å steile, ikke det at islamisten naturligvis også er muslim. At en islamist også er en muslim, skal være fullstendig irrelevant for norsk rett. Retten innrømmer at den har fått fremlagt fakta fra kompetent hold, og retten er således ikke i noen unnskyldelig villfarelse. Lagmannsrettens konklusjon synes å være en bevisst politisk handling i ond hensikt.

Alle tenkende mennesker uansett politisk eller religiøst ståsted er enige i at § 186 tillater diskriminering på politisk grunnlag. Dette passet åpenbart retten dårlig. Retten hadde nemlig blitt forelagt bevis fra udiskutable autoriteter på området, som dokumenterte at islamisme er politikk, samt at shariauniformering ikke er religiøst påbudt, men kun et uttrykk for politiske tilbøyeligheter.  

Exmuslimen Mona Walter og den selverklærte “sekulære muslimen” Walid Al Kubaisi hadde malt sannheten ut i en slik grad at det ble umulig for retten å late som den ikke kjente til sannheten. Retten valgte å gå i en bue utenom sannheten, da det på grunn av vitnemålene ble umulig for retten å konstruere en løgn.

Som det ifm tingrettsdommen fremkom i VG,  fremholder dr juris Geir Woxholt at «For at Hodne skulle kunne dømmes må en hijab kunne være egnet til å oppfattes som et religiøst symbol. Men det er irrelevant hva du og jeg, og alle synserne på Facebook mener at hijab symboliserer eller “er”, hvis Hodnes motiv for å nekte frisørtjenesten faktisk var at hun anså hijaben som et symbol, ikke på religion, men på politisk ekstremisme. Saken er bare den at domstolen ikke trodde på hennes forklaring om dette, fordi hun hadde forklart seg annerledes tidligere».

At retten lager sin egen konstruerte virkelighet i spørsmålet om hva hijab er, er alene ikke tilstrekkelig for å begå dette justismordet. Retten må i tillegg ignorere hensynet til Hodnes eget motiv, eller retten må skape et falsk bilde av Hodnes motiv, for å lykkes med å konstruere et faktum som gir retten en illusjon av adgang til å begå justismordet.  Dette har retten gjort, med liv og lyst. Dette er ikke et arbeidsuhell. Det er svik.

Retten lot seg ikke overbevise av vitnemålene fra de innkalte sannhetsapostler om shariauniformens knytning til ideologien islamisme. I så måte ville retten fått problemer med korthusbyggingen sin, dersom de hadde spurt noen gode muslimer til råds;

General S K Malik, som utga boken «The Quranic concept of War», skriver selv i forordet; «As a complete Code of Life, the Holy Quran gives us a philosophy of war as well. This divine philosophy is an integral part of the total Quranic Ideology».  Dette beviser at islamisme – erobring av verden med politiske og militære midler - er en ideologi, ikke en religion. Boken er en hjørnesten i moderne muslimers selverklærte kamp mot menneskeheten.

Sayyid Abu Ala Maududi er ideologen bak talibantilhengerne i Den Onde ICC bevegelsen. I kapittelintroduksjonene til «The Meaning of the Qur'an», beskriver Maududi  islam som en ideologi i kommentarene til kapittel 2 og 3.

Sjefsideologen til Det Onde Muslimske Brorskap, Sayyid Qutb sier i «In the shade of the Quran volume 4 side 127; «…Nor does it sound right to a person who appreciates Islam as it should be appreciated: as an ideology giving rise to a movement seeking to implement the Islamic system».

Retten velger altså å ignorere de mest innflytelsesrike islamske forbilder og lærde i nyere tid, når retten tviholder på forestillingen om at shariauniform har noe med religionsutøvelse å gjøre. Realiteten er at Hodne ble utsatt for en av Allahs fotsoldater - ikke en åndelig muslim - den dagen spetakkelet trampet inn døra på frisørsalongen.

Islam er først og fremst en ideologi. Islam krever at muslimen forkaster sine moralske verdier, skrur av det etiske kompasset, og vasker hjernen fri for medfødte tendenser til  medmenneskelighet. Tankesettet islam er så bedervet at det bryter med alt det normale mennesker assosierer med begrepet religion. Disse fakta er tydelige for alle som har lest koran og sunna. Fakta er også i samsvar med hva de største islamske lærde, så vel som exmuslimer sier klart og tydelig. Likevel svikter rettsstaten Hodne.

Når det er enighet om at diskrimineringen er forårsaket av shariauniformen, har retten for å holde på den politiske korrektheten, vært tvunget til å skape en falsk kobling mellom plagget og religionsbegrepet. Dette skyldes ikke at rettens medlemmer er dumme eller inkompetente. Det skyldes at rettens medlemmer er politiske aktivister og/eller at de offentlig ansatte blant rettens medlemmer ikke var villige til å ta den personlige belastningen de har antatt at ville følge med det å la rettferdigheten seire. Legg merke til at den eneste aktverdige meddommeren er pensjonist! Å opponere mot islamiseringen er dessverre fremdeles en karrierekiller for offentlig ansatte nordmenn. Uansett om det var aktivisme eller feighet som drev rettens flertall, er de en skam for sin stand.