«Gass de kristne barna, så kommer vi og hjelper dere.»

Nasjonal sikkerhetsrådgiver i USA, John Bolton

«Gass de kristne barna, så kommer vi og hjelper dere.»

I Det syriske krigsteateret er etter hvert bruk av stridsgass mot sivile blitt et veldig sentralt tema.
Hvordan skjedde dette? Hvem tjener på bruken av stridsgass? Hvem har ansvaret?

Denne gutten og mange andre som opptrådte i videoene fra "gassangrepet" 7. april, sa at det hele var en bløff. Men mediene fortsetter å omtale hendelsen som et gassangrep.

Jihadistene har drept barn og puttet barn i bur for å bruke dem som levende skjold. Nå har det kommet meldinger om at jihadistene har tatt 44 kristne barn til fange. John Bolton lover å gi jihadistene flystøtte dersom noen gasses. Skal det gasses kristne barn nå slik at USA kan få en grunn til å bombe?

Utøya i Syria

I 2011 tok en terrorist kontrollen over en liten del av Norge kalt Utøya. Men etter relativt kort tid kom bevæpnet politi og fratok gjerningsmannen denne kontrollen. I Syria har tusenvis av terrorister, godt hjulpet av USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Storbritannia, Frankrike med flere opprettet en rekke områder utenfor myndighetenes kontroll. Hvis man tenker seg at det var en rekke terrorister bevæpnet av stormakter på Utøya ville disse kunnet beholde kontrollen på territoriet en stund. Men ettersom terroristene ikke ville ha noe flyvåpen er det grunn til å tro at Det norske forsvaret ville utgjøre en alvorlig trussel for dem. Hvis USA-støttede terrorister kontrollerte en del av Norge, og så gikk USAs president ut og advarte om at dersom norske myndigheter tok i bruk kjemiske stridsmidler så ville supermakten USA bombe norske regjeringsstyrker, hva ville terroristene gjøre?

Svaret er selvsagt at terroristene ville selv ta i bruk slike stridsmidler i håp om at USA, og dets allierte, ville ta kontroll over luftrommet og bombe regjeringsstyrkene. Og det var akkurat det som skjedde i Syria. Inntil sommeren 2012 var det ingen som hadde noe å tjene på å ta i bruk kjemiske stridsmidler i Syria. Og det var da heller ingen rapporter om at noen hadde tatt slike våpen i bruk. Men alt dette endret seg sommeren 2012. I juli 2012 uttalte Obama at Assad ville bli stilt til ansvar dersom han begikk den tragiske feilen å ta i bruk kjemisk ammunisjon. I august samme år «advarte» nok en gang Obama Assad. I et oppslag i Washington post heter det: «Speaking at an impromptu news conference at the White House, Obama noted that he has not authorized military operations against Syria. But he said that any effort by President Bashar al-Assad to use chemical weapons would have significant consequences. “We have been very clear to the Assad regime, but also to other players on the ground, that a red line for us is we start seeing a whole bunch of chemical weapons moving around or being utilized. That would change my calculus,” Obama said. “That would change my equation. . . . We’re monitoring that situation very carefully. We have put together a range of contingency plans.” Det burde derfor ikke overraske noen at det etter dette har kommet en rekke rapporter om bruk av kjemiske våpen. Den første rapporten kom ganske kort tid etter Obamas løfte. Dette må Obama ha skjønt da han kom med advarselen. Hvis Obama var motstander av at slike våpen skulle bli tatt i bruk hvorfor gav han opprørerne et løfte om at de ville få hjelp fra USA dersom slike våpen ble tatt i bruk?

Hvem bruker våpnene?

Det er viktig å være klar over at det er vanskelig å finne ut om slike våpen i det hele tatt har vært tatt i bruk. Og nærmest umulig å finne ut hvilken part i konflikten som bruker disse våpnene. For terroristene støttet av vestlige land er det derfor svært smart enten å bruke slike våpen, eller å fingere slike angrep.

Slik fungerer gassangrepene

Organisasjonen for for bud mot kjemiske våpen, OPCW, har etablert en gruppe som skal finne ut om kjemiske våpen er tatt i bruk. Denne kalles OPCW FFM. Alle de påståtte angrepene (bortsett fra Douma 7. april) har meg bekjent foregått i områder under den såkalte opposisjonens kontroll. Dersom angrepene er reelle, og dersom det virkelig er den syriske regjeringen som står bak, skulle man tro at opposisjonsgruppene på bakken ville ønske OPCW FFM velkomne. Men det skjer ikke. I stedet opptrer opposisjonen slik at OPCW velger å betrakte åstedene som så farlige at OPCW FFM ikke rykker ut. OPCW FFM forholder seg derfor til beviser som opprørerne bringer dem. Når bevisene er samlet sammen av opprørerne sier det seg selv at OPCW kommer til konklusjoner som passer terroristene. OPCW har således hevdet at det har vært flere angrep med kjemiske våpen i Syria. Men det kan like gjerne være slik at OPCW kun har funnet spor av fingerte kjemiske angrep. Terroristene kan for eksempel bruke giftgass mot folk de ikke liker og overlevert likene til OPCW FFM. Så skriver OPCW FFM en rapport som kan brukes til å rettferdiggjøre angrep mot Den syriske hæren. (OPCW har for øvrig ikke besvart mine spørsmål om dette temaet. I den grad jeg tar feil har organisasjonen seg selv å takke.) Idlib er den siste gjenstående provinsen i Syria som er under jihadistkontrol. USA skal ha fremsatt et tilbud om å trekke seg ut av Syria på visse vilkår. Dessverre avviste syriske myndigheter denne invitten til kompromiss. Etter dette USA sendt flere skip til Middelhavet. Etter angrepet i Douma 7. april 2018 angrep USA, Storbritannia og Frankrike flere mål i Syria like før OPCWs inspektører skulle komme for å finne ut hva som hadde skjedd. Dette var så vidt jeg vet første gang det var regjeringen som hadde kontroll over et område det det var et mulig gassangrep. Den syriske regjeringen inviterte OPCW FFM (inspektørene) til å foreta åstedsgranskning. Det viste seg at det ikke var noen tegn til at nervegass var tatt i bruk. Inspektørene fant riktig nok spor av organiske klorforbindelser, men jeg har latt meg fortelle at slike oppstår i alle branner i hus der det er brukt PVC. (Vet dog ikke om det stemmer.) De som deltok i videoene fra «gassangrepet» har i ettertid forklart at det hele var skuespill. Man skulle tro at de landene som bombet Syria på bakgrunn av et gassangrep som senere viste seg å være skuespill, ville be om unnskyldning. Men tvert i mot. Man later som om svindelen ikke ble avslørt og drar i gang med en ny runde. 25. august slo Bloomberg opp at USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver hadde advart sin russiske motpart, Nikolai Patrushev, om at USA ville slå til mot Assad dersom han skulle ta i bruk kjemiske våpen. 5. september advarte Det hvite hus om det samme. 6. september var den franske forsvarssjefen, Francois Lecointre, ute og advarte om at også Frankrike er beredt til å slå til dersom kjemiske våpen ble tatt i bruk igjen... Og 10. september er John Bolton ute igjen og lover et mer omfattende angrep på Syria. At forrige angrep var basert på bløff slipper ingen rolle...

Venter 44 barn på å bli gasset?

I Douma var det ikke mulig å finne spor av nervegass. Det er en fare for at de vestallierte ikke vil gjøre samme feil om igjen og heller organisere et ekte angrep med gass slik at fravær av funn ikke nok en gang avslører løgner. Syrias visestasminister har uttalt at White Helmets har tatt 44 kristne barn til fange, og at man frykter at disse vil bli gasset i for å kunne rettferdiggjøre ny bombing. I krig er sannhet første offer, og vi kan selvsagt håpe på at historien om de 44 barna er en del av regimets psykologiske krigføring. Men vi vet også at i denne skitne krigen har det vestlig-støttede jihadistene begått en rekke grusomme krigsforbrytelser. I den grad historien stemmer kan advarslene til Assad om hva som skjer dersom han bruker kjemiske våpen i virkeligheten tjene som klarsignal til terroristene: «Gass de kristne barna, så kommer vi og hjelper dere.»