Koranbrenning som politisk virkemiddel

Koranbrenning som politisk virkemiddel

Dagbladet har i en artikkel omtalt en brennende koran på Mortensrud, første søndag i advent. I så måte kan det være på sin plass å presisere hva islams selverklærte målsetning med sitt nærvær i Norge er, og sette denne konkrete form for bokbrenning inn i sin rette kontekst.

Islamproblemet er i stor grad selvpåført. Det meste av den islamisering/shariatilpasning av det norske samfunn som har pågått siden 1970 tallet, er gjennomført av våre folkevalgte, ikke av muslimene selv. Det er egosentriske politikere og sjelløse apparatsjiker i forvaltningen som er skyldige. Muslimer gjør bare det islam sier at de skal gjøre.

Islam mangler løsninger for å bekjempe ekstreme holdninger, fordi det vi definerer som ekstremt er helt normalt og «godt» etter islams teologi og etikk. Derfor passer ikke islam her.

En person som oppfyller Muhammeds og koranens definisjon på «god muslim», tenker ikke, han adlyder islam. Det er et problem, siden islam befaler ham å invadere og okkupere Norge, og drepe de som protesterer, herunder de som krenker profeten eller koranen.

Islam er årsaken til at muslimer tar adskillig større plass i den offentlige debatt enn deres andel av befolkningen tilsier. Pudlingen fra myndighetene gjødsler muslimers offermentalitet, når de en sjelden gang eksponeres for vertskapets praktisering av vestlige frihetsverdier. Det ville vært bedre for begge parter dersom muslimer hadde blitt møtt med bestemte og ufravikelige krav fra begynnelsen. Å sveive inn blir slitsomt når man har sluppet ut snøre i 50 år.

At islam står i en uforsonlig motsetning til alt det vårt samfunn bygger på, fremgår tydelig av dens teologi. Politisk redaktør i VG Olav Versto skrev  24.8.04 at «Det sier seg selv at muslimer ikke kan integreres med oss i en verdslig sfære, når en slik sfære for dem ikke eksisterer». Denne erkjennelsen har både VG og øvrige gammelmedier forsettlig ignorert i årevis.

Muslimene ankom India for 1000 år siden, og er fremdeles ikke integrert. Tvert i mot observeres ustanselig islamsk adferd som voldtekt, kidnapping, tvangskonvertering og drap i landet. Og det til tross for at de nå har tilranet seg et eget land – Pakistan – De Renes Land, på det indiske subkontinent.

Vi er nå i en fase der antallet muslimer i Norge er i ferd med å krysse den koranske jihadterskelen på 10%. Sverige, Frankrike, Tyskland og Belgia viser vei i vår samtid og gir bud om de tilstander som kan forventes her om kun kort tid. Islam er islam, og dens oppskrift for fremferd i det den definerer som «krigens hus» er preget i historiebøkene der islams ødeleggelse av sivilisasjoner og folkemord på hundretalls millioner ikkemuslimer slår fast hva som venter Europa i vår tid.    

I flere europeiske land er det nå en tilstand der sivilisasjonskonflikten mer presist må defineres som en pågående sivilisasjonskrig. Statsledere og ledende politikere erkjenner at islamisme = islam. I Frankrike ligger det an til enten åpen krig eller full kapitulasjon før jul, når myndighetenes frist til muslimene for å ta avstand fra islamisme (islam) løper ut. En muslim som aksepterer Macrons betingelser er ikke lenger muslim ifølge islam. Når Macron utfordrer islamisme utløses alle muslimers plikt til å utføre jihad i «selvforsvar», likegyldig av hva vedkommende muslim selv mener. I islam har du ikke fri vilje. Du adlyder.

Skal vi overleve møtet med islam, må vi bestemt avvise dens politiske innflytelse på vårt samfunn. Her kommer koranbrenning inn som et supplement til andre former for politisk agitasjon. Jo mer gjenstridighet og unnfallenhet fra korrumperte politikere og deres lakeier i statsapparatet, jo tydeligere virkemidler må dissidentene ty til.

Ingen gidder å brenne bibler, i et samfunn der kirken er okkupert av marxister og folk flest er gudløse. Men koranbrenning skaper ståhei. Islam er noe for seg selv, på en lite tiltalende måte.

Statsmakten skaper splittelse og polarisering i vårt tidligere tillitsbaserte samfunn, ved å importere bærere av en intolerant inkompatibel mistillitskultur.

Statsmakten skaper splittelse og polarisering ved å behandle innbyggerne etter to forskjellige standarder. De uintegrerbare pudles og dulles med på alle måter, men de innfødte fengsles for å ytre ting som de hitreiste gjestene kan si straffefritt.

Alle kjenner en muslim som kan smile. Men om smilet er ekte og om det er uttrykk for at vedkommende har verdier kompatible med norsk kultur og norske verdier, det finner du bare ut ved å stressteste vedkommende.

Dessverre blir mange muslimer veldig stresset og veldig voldelige når de observerer lemfeldig omgang med eventyrboka deres. Og billedmessige fremstillinger av pedofeten. Slik er koranbrenning og karikaturer en god måte å manifestere på hvilken måte islam er inkompatibel med demokrati og menneskerettigheter, at islam ikke passer her, og at mennesker som ønsker å følge Muhammeds liv og lære må relokaliseres til sine opprinnelsesland.

Muslimers lettkrenkelighet og viktigheten av krenkelse i samfunnsdebatten er tema i min tale i Oslo 29.8.20. Dette er et viktig bakteppe ved drøfting av koranbrenning og andre lovlige ytringsformer som mislikes av De Uintegrerbare.

Jeg har møtt flere muslimer og apologeter som bestemt hevder at koranbrenning ikke er en ytring og dermed ikke beskyttet av ytringsfriheten. De tar feil.

En besynderlig observasjon er at koranbrenning avstedkommer mer oppmerksomhet enn muslimske avbrenninger av biler, skoler, kirker og annen vantro eiendom. Hva pokker feiler det folk? En koranbrenning foretatt i protest mot islamsk adferd og islamsk innflytelse på vårt samfunn er uskadelig og bagatellmessig, sett i forhold til de talløse utslag av islamsk adferd vi observerer i Europa de siste tiårene.

Koranbrenning har tidligere fått en politidirektør til å bryte loven, og en justisminister til å velsigne lovbruddet. Politioverbetjent Roy Cato Einarsen har oppfordret muslimer til å politianmelde koranbrenning til tross for at det er lovlig.

Problemet med at representanter for statsmakten pisser på loven og farer med slikt tullprat er at lettkrenkelige uintegrerbare på denne måten får en falsk og uberettighet bekreftelse på at de med rette kan føle seg personlig krenket av bokbrenning.

Når vi vet at vold er den foretrukne problemløsningsmetodikk i islam, er veien kort fra en konklusjon om rettferdig vrede, til islamsk adferd fra den lettkrenkelige gjesten. De hitreiste barbarer har jo allerede ved en anledning rettferdiggjort sin islamske adferd i forbindelse med koranbrenning.

Koranbrenning som supplement til eller erstatning for verbal agitasjon er en naturlig følge av den krig muslimer, venstreblivne og statsmakt fører mot det frie ord, mot vår adgang til å formidle kunnskap i offentlige møter.

Hvor vidt det er feil eller tåpelig eller uhørt å brenne en bok avhenger av konteksten. Bokbrenning i den hensikt å utradere en kultur eller et folks identitet er åpenbart ikke akseptabelt. Å brenne en bok for å ta avstand fra dens totalitære hatefulle voldsoppfordringer og folkemordbefalinger kan forsvares og sågar bejubles.

Å brenne en bok - eller vise karikaturer - i den hensikt å visualisere den ekstreme voldstilbøyeligheten hos visse grupper, kan være en dyd.

Virkeligheten viser oss jo tidvis på svært brutalt vis, at en fremmed ikke alltid er en venn du ikke har møtt.

Dersom den fremmede tilhører en dødskult med ambisjoner om verdensherredømme, som blant annet hjemler plyndring, voldtekt og drap, da kan det være hensiktsmessig å unngå vedkommende.  

Sårbare unge ikkemuslimer hjernevasket av skoleverket må tilbys lærdom om livets realiteter, før realitetene tar livet av dem. Koranbrenning er i så måte en sjokkterapi for lettkrenkelige muslimer og en instant realitetsorientering for de sårbare unge som en skruppelløs statsmakt er villige til å ofre på feilkulturalteret.

Regjeringen har tidligere hevdet at SIAN sin strategi er å provosere ved å tenne på koranen. Dette er en grov forenkling, og i all hovedsak uriktig.

Da koranen ble brent i Kristiansand var det en avstandtagen til bokens umenneskelige innhold, en protest mot myndighetenes tjenesteforsømmelse og svik mot nasjonen. Det fungerte også som en lakmustest som muslimene umiddelbart strøk på.

I fremtiden antar jeg at koranbrenning i hovedsak vil bli begått som represalie etter lovbrudd begått av en korrumpert statsmakt.

I 2020 varslet vi landets politidistrikter om at koranen kunne bli skjendet dersom de brøt norsk lov i forbindelse med gjennomføringen av våre arrangementer. De fleste politidistrikter valgte likevel å begå lovbrudd.

Dersom politiet og statsmakten for øvrig i fremtiden viser en arroganse og forakt for norsk lovverk og demokratiets spilleregler på linje med det de har gjort de siste par år, vil det brenne mange koraner på norske gater og torg fremover.

Ikke fordi vi ikke verdsetter verbal agitasjon, debatter og folkemøter, men fordi vold, verbalvold og øvrige politiske realiteter skaper en situasjon som gjør det nødvendig å besvare angrepene på våre frihetsverdier, med de kraftigste lovlige midler som står til rådighet. 

Vår erfaring er at politiet vegrer seg for å benytte adekvate virkemidler mot muslimer som oppfører seg islamsk. Politidirektøren har overfor meg avvist å bruke langkølle og gummikuler mot muslimer som angriper sitt vantro vertsskap.

Samtidig konstaterer jeg at politiet gjerne utøver uprovosert politivold, ulovlig frihetsberøvelse, trakassering og personforfølgelse av oss, basert på vår politiske virksomhet.

Vi er lei av myndighetenes maktovergrep og svarer på overgrepene med lovlige represalier. Vi har av denne grunn forfattet et standardbrev som skal sendes til de lokale moskeer der vi skal holde stands, slik at de uintegrerbare skal vite hvem som har initiert koranbrenningen.

Å la statsmakten tukte landets befolkning til underkastelse for islam er ikke aktuelt.

Å bøye nakken for islamsk identitetspolitikk og supremasisme, eller for muslimers identifisering med en eventyrbok og dens pedofile forfatter, er ikke aktuelt.

Muslimsk lettkrenkelighet og apologetisk ynkelighet skal ikke tillates å omforme vårt samfunn til en tilbakestående shariastat.

«Den endelige kampen vil ikke nødvendigvis stå mellom islam og Vesten, men mellom de som verdsetter frihet, og de som ikke gjør det». Ibn Warraq, Why I am not a muslim. 

Vår sivilisasjon er verdt å tenne en varde for i ny og ne.