Enda en islam-kritisk bok som, dessverre, åpner for islamisering av Norge og Europa
Ole Jørgen Anfindsen – vår tids Victor Mogens
Victor Mogens var i 1930-årene en fremragende radio-mann, som jevnlig rapporterte til norske lyttere utviklingen i det nasjonal-sosialistiske Tyskland. Det var stort informasjosbehov for hva Adolf Hitler sto for. Selv om den kunnskapsrike og vel ansette kronikør nok kunne være temmelig kritisk til utviklingen, var det likevel en underliggende positiv holdning til nazismens fremmarsj som gjennomsyret radioforedragene. Godt innpakket var Mogens egentlig positiv til Hitlers politikk. Etter hvert som Føreren i stadig større grad fremsto som en farlig diktator, fikk Mogens store problemer med å forsvare egne standpunkter. Han ble fjernet fra NRK’s mikrofon. Da det tyske overfallet kom i 1940 var Mogens tid ute – han forsvant fra enhver debattarena. Utviklingen hadde bevist at han hadde tatt feil. Han ble valset ned av de krefter han hadde trykket til sitt bryst.
Den tvetydige islam-kritiske redaktør, Ole Jørgen Anfindsen, har i disse dager utgitt boken ”Selvmordsparadigmet” der han tar for seg: ”Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet.” Redaktøren er i aller høyeste grad kritisk til ”ekstreme islamister” og ”radikal islam”. Det fremkommer i boken mange synspunkter muslimer nok blir ”krenket” over, men redaktøren legger for dagen på en rekke områder en positiv grunnholdning til islam.
Islamistene har ett ønske og ett mål: Vesten skal nedkjempes. Som Allah,s hær og profetens soldater anser de seg for å være fiender av den vestlige sivilisasjon. Redaktør Ole Jørgen Anfindsen lefler med denne fienden og fraterniserer med de onde krefter som vil omdanne Norge til en islamsk republikk. Forfatteren avdekker at han er vår tids Victor Mogens. En gang vil trolig også Anfindsen bli valset ned av de krefter han i dag har så mye godt å si om.
Boken fortier Koranens djevelske budskap. Hundrevis av surer i ”den hellige bok” tvinger ”gode muslimer” inn i et stengsel av psykisk terror: De skal kjempe og om nødvendig dø for islam, de har plikt på seg til forholde seg til Allah’s lov og drepe de ”vantro”. ”Den gode muslim” har ikke lov til å omgås kristne, jøder eller andre ikke-muslimer. Islamsk lov påbyr dødsstraff for en frafallen muslim. Det er patetisk når Anfindsen finner grunn til å understreke felleserklæringen fra Islamsk Råd Norge og Det mellomkirkelige råd – de anerkjenner retten til å skifte religion! Her har et lite islamsk-kristent lokalt miljø i utkanten av Europa med et pennestrøk fjernet en grunnleggende straffebestemmelse i sharialoven! Forfatteren finner derimot ingen grunn til å understreke at Koranens budskap er i strid med menneskerettighetene og norsk lov.
På side 158 skriver Anfindsen: Det er ”noe ved islam som fascinerer meg”, men det blir trolig like vanskelig for Anfindsen å konkretisere dette, som det er for biskop Tor B. Jørgensen å forklare nærmere når han skriver: ”Det er mange verdier i islam som vi alle må kunne samles om.”
Det går igjen i boken at der hvor Anfindsen finner ankepunkter mot islam, det være seg ytringngsfriheten, demokratiet, jødehat og jihad, så rettes ikke kritikken mot Koranen, hadith og sjarialoven. Nei, da er det ”en del muslimer” som er ekstreme og som man får inntrykk av handler i strid med islam. Anfindsen tar aldri et oppgjør med profeten Mohammed og Koranens onde budskap, som er opphavet til den islamske barbariske samfunnsmodell.
På side 170 skriver forfatteren: ”En del av dem som gjerne deler mine synspunkter, er formodentlig skuffet over at jeg, slik de ser det, lefler med islam. Jeg mener imidlertid at det blir feil å skulle skyve alle muslimer fra seg, eller nekte å gå i dialog,ut fra en tankegang om at det er så mye skumle krefter på gang innen islam at vi bare må holde oss unna. Dels mener jeg at vår primære forpliktelse ganske enkelt må være å finne ut hva som er sant, og hva som ikke er sant. Ærlighet varer lengst også her. Og dessuten mener jeg at det er feil å påstå at det ikke finnes oppriktige og helhjertede muslimer, eller at det ikke finnes positive ting innen islam.”
Vi som deltar i kampen mot islamiseringen har ingen problemer med å gå ”i dialog” verken med islamister eller med andre som promoterer islam, men vi er ikke høflige og respektfulle overfor vertskapets horrible standpunkter (noe Anfindsen tydeligvis er) . Våre spørsmål og våre anklager oppfattes av muslimene som provoserende krigserklæringer. Vi ”fornærmer” og ”krenker” Allah og profeten – vi er ”vantro” som ikke fortjener annet enn sharialovens strengeste straff. De ”gode muslimer” vil ha seg frabedt at vi skal lære dem noe om islam!
Anfindsen og hans likesinnede derimot, diller og daller med akademisk/religiøst prat – der man gjør som katten – går rundt den varme grøten.
Selvsagt er enhver ”helhjertet” og ”oppriktig muslim” et likeverdig menneske på linje med alle andre, men samtidig er muslimene lenket til en totalitær politisk/religiøs ideologi – som gjør dem til slaver – som følge av hjernevaskingen de utsettes for. Mens ”en god muslim” ifølge islam er en som til enhver tid fører krig mot annerledes troende, må en humanist ut fra sin etikk ta avstand fra islam. En eks-muslim uttrykte det slik: For meg betyr islam smerte og død.
Anfindsen forteller om møter og sosiale samvær med muslimer i inn- og utland – om seminarer der man bl. a. drøftet spørsmålet om det er mulig med fredelig sameksistens mellom muslimer og ikke-muslimer i samfunn der muslimer ikke har makten. Betegnende nok fikk Anfindsen følgende svar fra muslimsk eksperthold: Det er ikke absolutt nødvendig med muslimsk herredømme, men det vil være det beste og kanskje eneste praktiske løsningen. Når forfatteren hører slike utsagn, er det til å undres over at han ikke hører alarmklokken.
Anfindsen mener at islam for Vesten representerer kun ”problemer og utfordringer, men det er ikke det store problemet for Vestens Fremtid”. Det er vår egen skyld at vi går mot en katastrofe, ifølge forfatteren, som kommer med denne salven: ”…mange europeere er desillusjonerte over den dekadensen og tomheten som preger Vesten i stadig stigende grad”. Slike spådommer har vært fremsagt her i landet helt fra den tid da man tok bort Moseloven som rettesnor for den sekulære lovgivning. Ole Hallesby var en av dem som ivrigst påpekte at der hvor gudstroen er fraværende går moralen i oppløsning. Man får inntrykk av at Anfindsen her er på linje med Hallesby, dette til tross for at moralfilosofene i dag syn es å være enige om at et samfunns etiske og moralske standard fungerer uavhengig av religiøs tro. Det virker som om Anfindsen langt på vei digger muslimenes krav om at religionene må inn i det politiske liv. Han har tydeligvis ikke sans for at religion og politikk ikke må blandes sammen.
Forfatteren ser for seg en mulig islamsk revolusjon i Europa, ”der store deler av den europeiske befolkning mer eller mindre frivillig konverterer til islam.” Det er noe mangelfullt ved en slik analyse når man ikke samtidig slår fast at dette betyr borgerkrig i Europa.
Anfindsen kommer nok til å skrive flere bøker. Om 25 år eller så vil han trolig gremmes over noen av de synspunktene og formuleringene han har i denne boken, for heller ikke han vil i dag se fakta i øynene: Islam representerer en altoverskyggende trussel mot hele den europeiske sivilisasjon – en trussel som uopphørlig må motarbeides med alle demokratisk anerkjente metoder.
Etter hvert som tiden går vil stadig flere innse nødvendigheten av å delta i motstandskampen. Dessverre er ikke Anfindsen kommet dit ennå. Han er en Victor Mogens som ikke ser djevelskapen bak fasadene.
Det kunne reises en rekke andre innvendinger mot bokens innhold, men det til tross, ”Selvmordsparadigmet” er en unik bok som med sine 650 sider inneholder et vell av nyttig informasjon og kunnskap på en rekke sentrale områder av samfunnsdebatten.
Det er en prestasjon av Koloritt forlag når dette verket kan selges for 298 kroner.
Men dessverre: På mange måter er boken nok en døråpner for fortsatt islamisering av vårt land.
Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)
Arne Tumyr
Leder