Tyrkias islamske stormaktsambisjoner.

Tyrkias islamske stormaktsambisjoner.

Det moderne Tyrkias sekulære grunnlag, har slått kraftige sprekker lenge, faktisk helt siden Erdogan og hans islamistparti AKP kom til makten. Men nå er sprekkene så kraftige at de ikke lar seg skjule lenger, Tyrkia orienterer seg i islamistisk retning mot Iran, en 180 graders kursendring i forhold til det sekulære regimet Kemal Ataturk grunnla på ruinene av det Ottomanske imperiet.

Det er flere grunner til å ta opp Tyrkia, og en av dem er at landets kursendring omtales lite i norsk presse, og er bortimot helt fraværende i relasjon til konflikten i Midtøsten. En annen og ikke mindre viktig grunn, er at Erdogan er en strateg med stormaktsambisjoner, han mestrer det internasjonale sjakkspillet. Erdogan uttalte til Armenia News 21. september 2009 at "Vårt mål er å gjenskape det mektige Ottomanske imperiet" og at Tyrkias orientering mot Russland var strategisk i den forbindelse.

For dem som har lest historien, så vet vi at det Ottomanske imperiet var en islamsk krigermakt med svært mye blod på hendene, også mot sin egen ikke-muslimske befolkning. Kristne på Balkan måtte til og med betale straffeskatt med sine egne sønner, de ble tvangskonvertert til islam og tvunget til å føre krig mot sin egen befolkning, det ble kalt devshirme praksisen.

Den mannen som nå styrer Tyrkia, har tidligere vært fengslet for oppfordring til religiøst hat med ordene: "The mosques are our barracks, the domes our helmets, the minarets our bayonets and the faithful our soldiers." Vi vet hva han vil, og han tar det i en et-skritt-om-gangen prosess. Gjennom kontroll av landet radio og TV kanaler og media får han servert sin versjon til folket uten noen reell opposisjon, og folket får høre at politisk islam er demokrati og sekularisme er fascisme. Gjennom å bruke massemedia til skape et økende hat mot Israel som han fremstiller som fiende, samler han massene om sin agenda. Strategien er eldgammel, men fremedeles meget virksom. Ingenting samler et folk slik som en felles ytre fiende. Slik får han også knyttet bånd til den islamske verden, for som Sayyed Qutb sa: "En muslim har ingen annen nasjonalitet enn hans religion".

Tyrkia har lenge vært Israels eneste allierte i Midtøsten, men slik er ikke situasjonen lenger. Dette ble først tydelig da Erdogan støttet Hamas' voldelige overtakelse i 2007, og senere har støttet Hamas og Iran, begge regimer som har som fremste mål å viske Israel av kartet. Erdogan benekter at Hamas er en terrororganisasjon, og mener den bare kjemper for sitt land. Tyrkia har motarbeidet forslag om sanksjoner mot Iran, og har sammen med Hugo Chavez, gått inn for en alternativ linje som tillater Iran å fortsette å anrike uran.

Dette danner bakgrunnsteppet for at Tyrkia sendte ut flåten med "humanitær hjelp" for å bryte blokkaden inn til Gaza. De som var ombord på skipet Mavi Marmara, planla angrepet på de israelske soldatene og flere søkte martyrdøden. Dette var da Israel ikke forberedt på, og gikk rett inn i spillet som var iscenesatt. Dermed benyttet Erogan den planlagte anledning til å kalle det "en blodig massakre" og at "dette vil bli et vendepunkt i historien". Dette sier altså mannen som nekter å anerkjenne tyrkernes folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915!

Nå er Tyrkia for alvor inne i den globale jihad mot Israel, landets rolle i flåten som forsøkte å bryte blokkaden var bortimot en krigserklæring mot Israel, og dermed også mot resten av sivilisasjonen. Det betyr mye også for Europa, fordi endel av den tyrkiske diasporaen holder til her, og fordi det Ottomanske imperiet hadde områder i Europa som det tapte i første verdenskrig. Tyrkias NATO medlemskap kombinert med anti-vestlige linje, kan skape kaos og splittelse. Om Erdogan i fremtiden vil lede ummahen i et nytt kalifat, vil bare tiden vise, men mye tyder på at ambisjonene iallfall er iorden.

 

 

Regina Jacobsen