Ikke-muslimske historikere har kommet til at taqiya ble opprinnelig praktisert under tvang av noen av Muhammeds følgesvenner. Senere ble det spesielt viktig for sjiaer på grunn av deres erfaring som en forfulgt religiøs minoritet. I følge shia-doktrinen er taqiya tillatt i situasjoner der det er overveldende fare for tap av liv eller eiendom og der det ikke vil oppstå fare for religionen. Taqiya har også blitt politisk legitimert, spesielt blant tolv-shiaer, for å opprettholde enhet blant muslimer og brorskap blant sjia-geistlige.