Oslos ordfører betrakter Tøyen som en shariasone

Å drive menneskerettighetsaktivisme er en geskjeft i motvind i Det Nye Norge. Fra før er SIAN vant til lovstridig tjenesteutførelse fra politifolk, rådmenn og funksjonærer, som neglisjerer lovverket i sine bestrebelser etter å skåne sin kommune for folkeopplysning om islamproblemet. Nå trer Marianne Borgen frem og blottlegger sin egen intoleranse mot politiske meningsmotstandere, og sin arrogante holdning til norsk lov. I Dagsavisen 3.7.19 krever ordføreren at SIANs tillatelse til å holde informasjonsstand på Tøyen 28. september trekkes tilbake.

Ordføreren halalflesker til i Dagsavisen:

– Jeg forstår de sterke reaksjonene som har kommet. Dette handler om SIAN, en organisasjon som er tiltalt for flere tilfeller av rasisme og hatefulle ytringer, sier ordføreren.

Ordføreren vil altså bortvise SIAN på grunnlag av våre meninger. Hun synes dessuten å mene at en tiltale er synonymt med at skyldspørsmål allerede er avklart, samt at eventuell skyld i ett konkret forhold skal medføre generell bortvisning fra offentlig sted på ubestemt tid. Ordføreren forhåndsdømmer, og deler ut straff i form av sosial utstøting. Dette ligner mye på det menneskefiendtlige budskapet fra Antirasistisk Senter mfl. om «ingen rasister i våre gater», som i klartekst innebærer at en som betraktes som rasist ikke skal nyte de samme menneskerettigheter som andre mennesker. Prinsippet bryter grunnloven, EMK og flere av konvensjonene Norge har ratifiert iht menneskerettighetsloven.

Ordfører Borgen vil ha forhåndssensur i strid med grunnloven §100, 4. ledd.

Ordføreren mener det er stor forskjell på å ha en markering utenfor Stortinget, kontra lille Tøyen Torg.

– Tøyen Torg er et lite bydelstorg, et nærmiljø og barnevennlig torg. Tøyen er en av de mest flerkulturelle bydelene i Oslo, og det er ikke vanskelig å skjønne at en stand her vil kunne skape konflikter og ubehageligheter, sier Marianne Borgen.

Det ordføreren faktisk sier her er at når resten av Oslo/Norge er blitt like beriket som Tøyen er i dag, da er ytringsfriheten i Norge stein dau. Marianne Borgen aksepterer uten videre premisset til muslimske fundamentalister; I områder med islamsk dominans tillates ikke frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand – dersom ytringen ikke behager alle våre muslimske gjester.

Borgen signaliserer tydelig at hun har kapitulert for sharia, og aksepterer at det hersker et eget rettssystem på Tøyen. Hvilke andre enklaver av Oslo vil Borgen nå erklære at kommunen har oppgitt, til fordel for innvandrede muslimers medbragte alternative lovgivning?

«Jeg ønsker at SIAN selv ser dette, og sier ifra at de ikke ønsker å være der», sier Borgen.  SIAN ønsker at Norge skal forvaltes etter norsk lov. Vi ønsker at norsk lov og offentlig forvaltnings tjenesteutøvelse ikke på noe vis skal shariatilpasses. Her er med andre ord SIAN og Marianne Borgen på kollisjonskurs.

Politikk er en aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen. Demokratiet er vårt foretrukne verktøy for å administrere uenighet. Det beste argument vinner opinionen. Kanskje er det derfor Borgen er så oppsatt på å hindre SIAN i å bedrive folkeopplysning. Hun vet dessuten at islams verktøy for å løse uenighet er vold. SIANs demokratiutøvelse på Tøyen vil potensielt kunne avkle fundamentalistiske muslimers unorske adferd, slik vi har sett tidligere på Gjøvik, i Moss, Sandefjord, Drammen og andre steder.

Den grunnlovsfestede ytringsfrihet og adgangen til begrensning av denne fremgår av §100, der 3. ledd beskytter politiske ytringer.  §98 forbyr forskjellsbehandling. Når kommunen lar muslimer holde en stor shariafest på Tøyen torg, kan ikke ordføreren nekte SIAN å ha infostand der.

Marianne Borgen bedriver følelsesbasert tjenesteutførelse. Hun er fullstendig frikoblet fra lov og rett. Det burde være grunn til å få henne fjernet, når hun angriper de helligste prinsippene i forfatningen. Uten ytringsfriheten er det Morna Norge og velkommen Shitholeistan.

Rammeverket for gjennomføring av politiske markeringer burde være greit å forholde seg til. Bydel Gamle Oslo har vist at det er mulig å opptre prinsippielt og korrekt, selv om man personlig kanskje ikke er begeistret for samfunnsaktøren man har med å gjøre. Bydelsdirektøren sier at «politiet må gjøre en sikkerhetsvurdering, som vil avgjøre om SIAN kan få avholde standen». Det blir spennende å se hva politiledelsen sier om den saken. Realiteten er at politiet har en særlig plikt etter grunnloven §100 6. ledd til å tilrettelegge for politiske ytringer. Politiets adgang til å sette vilkår fremgår av politiloven §11. Denne hjemmelen gir ikke adgang til å forby vårt arrangement. Den gir adgang til å forby eventuelle motarrangementer. Det er åpenbart at politiet ikke kan sette vilkår som bryter med grunnloven. Et annet aspekt er effekten et forbud mot stand på Tøyen vil ha for den tjenestemannen som fatter vedtaket. Det er en karrierekiller for vedkommende å offentlig tilkjennegi at politiet er ute av stand til å kontrollere byens voldsparate fundamentalister. En nektelse av SIAN-stand på Tøyen vil være en erklæring om at politiet har oppgitt kontrollen over deler av byen. Det har de nok i realiteten allerede gjort, men å erklære det offentlig er noe ganske annet.

Artikkelen er også publisert på Resett.