«SIAN står for muslimhat»

I Elgvins artikkel heter det: Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som ble omtalt som «islam-kritikere».  Arne Tumyr i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ble i en artikkel fra NTB omtalt på følgende måte: «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge». Men er det islam som religion Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker han er skeptisk til? Svaret er det siste.

Videre skriver Elgvin: I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.

Ekte islamkritikk       

Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist at antimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer.

Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge9 for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?

Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat. Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.

Arne Tumyr fikk på Aftenposten Nett 19. februar inn følgende tilsvar, men med en begrensning på 1500 tegn:

Urimelig kritikk mot SIAN

På Aftenposten Nett 15. februar skriver samfunnsforsker Olav Elgvin at SIAN er mot muslimer som gruppe, ikke islam som religion. Derfor blir det galt å karakterisere det SIAN driver med som islam-kritikk – det er muslimhat, mener han.

Vår organisasjon har som eneste formål å «bekjempe islams ideologi og praksis». Det skal skje ved ulike former for opplysningsarbeid. Personlig hater jeg islam – på samme måte som jeg hater nasjonalsosialismen, kommunismen og andre menneskefiendtlige ideologier og samfunnssystemer.

Hater ikke Elvin steining av kvinner, henging av homofile, dødsstraff for frafall fra islam og et ensrettet samfunn med religionspoliti?

Samfunnsforskeren trekker fram Hadia Tajik som bekjenner seg både til ytringsfrihet og religionsfrihet. Statsråden har imidlertid aldri sagt hvor hun står i forhold til sharia, «Profeten» og islam –som representerer en totalitær samfunnsmodell. Fordømmer hun volden i Koranen er hun ikke lenger muslim.

Det er en urimelig kritikk av SIAN Elgvin fremsetter – som jeg med mine 1500 tildelte tegn blir avskåret fra å imøtegå. Her i landet er det kun to personer i det akademiske miljø som har gitt SIAN en fair behandling. Ole Jakob Michelsen og Lars Erik Berntzen – henholdsvis ved universitetet i Oslo og Bergen – har skrevet glimrende masteroppgaver. Det er befriende at det fremdeles finnes forskere som også innen denne tematikken søker sannheten uten forutinntatthet.

Til SIAN's Nettavis sier Tumyr: Det samme gjentar seg – det kan rettes kanonader med usaklig kritikk mot SIAN, uten at vi får anledning til å imøtegå kritikken.

Bodil SIAN's Nettavis -  redaksjonen