Det er åpenbart at uten islams inntreden i det norske samfunn i løpet av de siste 40 år – ville vi her i landet hatt en utvikling på det religiøse og livssynsmessige området – der man fortsatt ville ha gjort gjeldende: Religion er en privatsak – politikk og religion må ikke blandes sammen. Dette var langt på vei omsider også akseptert av Kirken og andre religiøse trossamfunn – som fant sine oppgaver knyttet til de åndelige og etiske verdier i religiøs sammenheng – mens det sekulære politiske liv skulle ta seg av de samfunnsmessige utfordringer. I samtlige islamske stater derimot er religion og politikk fullstendig sammenvevd. Islamske talspersoner her i landet har ivret for at religion skal inn i politikken. Langt på vei har muslimene fått gjennomslag for dette synet i livssynsutvalgets innstilling: Religionen skal ha makt og synliggjøres i det politiske liv: Ingen borger har rett til å avvise religiøse markeringer i det offentlige rom. Med denne nyorienteringen har også kristendommens talspersoner fått et comeback. Dermed kan man vente en økt sammenblanding av religion og politikk – hvis ikke mindretallet i livssynsutvalget får gjennomslag i det norske samfunn. (Bildet: Vil hver statsråd i fremtiden få en religionsrådgiver eller to?)